31.05.08.

Halsa frikirke

På et menighetsmøte, som ble holdt hos Simon Pedersen i mai 1947, ble det bestemt å sette opp et bedehus på Halsa.  Martin Jørgensen hadde stilt tomt til rådighet, og den ble kjøpt for 100 kroner. Byggekomité ble valgt, med Trygve Torrissen som formann. Allerede i juni samme år var komiteen i full sving: tomta ble skyldsatt, det ble laget tegninger, søkt om byggetillatelse og satt i gang innsamling av penger.  Igjen trådte altså ildsjelene til med ukuelig optimisme. Men det skulle likevel ta noen år før bedehuset sto ferdig. Først i 1953 var finansieringen i orden og byggetillatelse gitt.

2. nyttårsdag 1954 ble det for første gang holdt møte i en nesten ferdig kirkesal. Det kom så forespørsel til menigheten om presbyteriemøtet i 1955 kunne legges til Halsa. Det gikk menigheten inn for, og dermed var det bare å hive seg rundt. Kjelleretasjen måtte innredes med kjøkken, spisesal, garderobe og toaletter, og huset måtte males utvendig. Med en kjempeinnsats fra dugnadsfolk og faste snekkere som jobbet også i mange nattetimer, sto Halsa frikirke ferdig til å ta imot presbyteriemøtet. Innvielsesfesten var 1. juli 1955, og innvielsen ble foretatt av daværende presbyterieformann Elling Kilvik.

I årene etter krigen var det mangel på så mangt, også byggematerialer. Men bedehusbyggerne på Halsa ble kjent med at et lagerbygg i Namsos var rimelig  til salgs for den som ville rive det.  Størrelsen på lagerbygget var 10 x 15 meter. To mann, Simon Pedersen og Sigurd Furfjord, reiste til Nasmsos for å vurdere lagerbygget. De kom hjem med en anbefaling om å kjøpe og rive, og for 2000 kroner ble bygget kjøpt. Sommeren 1951 dro 8 mann fra bygda med snurperen ”Silda” til Namsos. Rivingsarbeidet tok sin tid, for minst mulig måtte ødelegges under arbeidet, i de materialfattige tider. I Namsos kjøpte karene resten av det som manglet, så på hjemturen var båten lastet med alt som trengtes for å gjøre bygget ferdig.

Vi vet hva som har skjedd med dette bedehuset i ettertid: Det er bygget ut, vinduer er skiftet, taket er blitt fornyet, det er grundig pusset opp og fornyet både i kirkesal og kjelleretasje. Her er kommet asfalt og parkeringsplass.  I dag fremstår kirkehuset som trivelig, praktisk og velstelt.  Og nok en gang:  Raushet fra menighetsfolk og bygdefolk for øvrig, samhold, dugnadsiver og identitet til menigheten  - og ikke minst offervilje - har gjort alt dette mulig.

Osa frikirke

I 1889 ble det oppført et bedehus på Engavågen, etter en felles innsats fra kristne i bygda med syn for saken. Huset, som ble kalt ”Betel”,  skulle være et felleseid bygdebedehus og alle omreisende predikanter og også  presten skulle få benytte det.   Den frikirkelige bevegelsen hadde også nådd til Meløy, og ”opprøret” mot Statskirken fant grobunn også her.  Det er en annen historie. Men dette ”opprøret” kuliminerte med at det ble dannet en egen frimenighet i bygda i 1891.

En av drivkreftene bak menighetsdannelsen var Ole Johannesen Osa. Han hadde også vært svært sentral da bedehuset ”Betel” ble bygget. De fleste fant det både rett og rimelig at de frikirkelige holdt sine møter på ”Betel”.   Men ettersom huset ble bygget da samtlige tilhørte Statskirken, kom spørsmålet opp om hvem som egentlig eide huset.  Mange av dem som aktivt hadde støttet bedehuset både økonomisk og på annen måte, var nå blitt frikirkefolk. Spørsmålet ble om disse nå skulle gå i gang med å bygge sitt eget forsamlingshus eller om de skulle gjøre krav på sin del av eiendomsretten til ”Betel”

Dette vanskelige spørsmålet ble løst ved at frimenigheten tilbød seg å overta huset med påhvilende gjeld – ca. 600 kroner + å tilbakebetale de bidrag som de statskirkelige hadde ytt. Det kom bare ett eneste krav om tilbakebetaling av ytelser, men kravet ble senere frafalt. ”Saaledes blev da ”Betel” menighedens eiendom”, sies det i referat av saken. Medlemmenes holdning til både huset og gjelden kan kanskje karakteriseres ved det som forstander Dyb skrev i menighetsprotokollen i 1898: ”Søster Anne Elisabeth Omnes har ydet til afbetaling av den gjæld der paahviler bedehuset ”Betel” på Osa kr. 100. Nogle brødre ydet lørdagaften paa ældsteraadsmødet kr. 80 til afbetaling an gjæld. Den gjæld som nu paahviler huset er kr. 20. Det haabes at en eller flere brødre snart vil afbetale denne gjæld. Naar det er skeet afholder vi et takkemøde til Herrens ære.”

En av grunnene til at det ikke ble satt frem noen krav fra de statskirkelige, var muligens at i ett av vilkårene for overtakelsen av huset sto at også statskirkelige predikanter fortsatt skulle ha adgang til å tale i huset.  

Menigheten vokste forholdsvis raskt, og allerede i 1895 finner vi en menighet som kan sies å være kommet i ganske ordnede ytre forhold. Den har egen forstander, Lauritz Dyb som ble tilsatt i 1894, den eier egen kirke – eller bedehus, og den eier egen kirkegård. Kirkegården ble anlagt i 1895 og var menighetens eiendom helt fra til mot slutten av 1970-tallet da den ble overtatt av det offentlige.

I årene som fulgte forbedret man selve huset og kjøpte inn nødvendig utstyr. I 1901 ble det lagt skifertak på huset og det ble malt både utvendig og innvendig i 1905. Huset var nymalt til kunnskapsprøvedagen, hvor bl.a. Johanna Sommerset og Odin Jonassen  sto til prøven. I 1912 ble benkene forbedret ”saa de blev baade anseelig vakre og gode at sitte i” som det heter i protokollen.

Men så i 1920 ble faktisk hele huset revet og et nytt og større satt opp. Det er det huset vi kjenner så godt, og som i grove trekk sto uforandret frem til  i 1978. Nybygget kostet den nette sum av kroner 27.000. Givergleden må ha vært formidabel, for dette beløpet var betalt i sin helhet allerede i 1926. 1923 ble det nye huset malt utvendig og innvendig.   Flere årstall: I 1937 ble det lagt inn elektrisk lys i kirken – 18 lyspunkter til en kostnad på kroner 555.  I 1949 kjøpte man så det orgelet som gjorde tjeneste  helt frem til vi fikk det nye elektroniske som står fremme på podiet i dag. Orgelet sto først oppe på galleriet. I 1963 ble orgelet flyttet ned til kirkesalen, da galleriet ble omgjort til kjøkken, garderobe og toaletter.

Abraham Pedersen fra Halsa lastet hest og vogn i en stor båt som ble ført til Osa. Her var han med og kjørte materialer frem til kirkehuset.

Kornelius Osa forteller i en artikkel som kommer i årets årbok, at han en dag besøkte sin gamle tante og fortalte at nå var det kommet orgel til bedehuset. ”Nei, ha dåkk fått orgel. Ja, da ska du sjå at det bi snart både tårn og klokka også”, svarte hun.   Kornelius har forresten også med en beskrivelse av  hvordan selve kirkesalen så ut før kirken ble revet og bygd opp igjen i 1920:

”Tømmerveggene var malt lyseblå. Inventaret var enkelt – benkene var smale og uten ryggstø. Prekestolen var den samme som brukes nå, men der var ikke noen plattform rundt, bare et par trappetrinn bak. På veggen bak prekestolen hang husets navn ”Betel” – brodert på tøy. Midt på gulvet mellom benkeradene sto en stor etasjeovn, med malmrør som gikk rett opp gjennom taket. Inngangen gikk gjennom bislaget og rett inn i møtesalen.”

I 1978 ble så Osa frikirke gjenåpnet og innviet på ny etter den hittil største utbygging og opp-pussing. Nå fikk man et tilbygg med kjøkken, to mindre møtesaler, peisestue, toaletter og barnehagelokaler. Selve hovedkirken fikk nytt tak, bordkledning  og nye vinduer, kirkesalen ble pusset opp og malt i varme farger.  Også  utearealet fikk et skikkelig løft, idet bårehuset/uthuset ble flyttet og plassen fremfor kirken ble asfaltert.

Mange husker sikkert alle de dugnadene som ble gjennomført under den siste store utbyggingen.  En lørdag var det skikkelig stordugnad. Det krydde av snekrende, murende og malende mannfolk over alt på hele kirken. Georg Lindal, som ledet arbeidet, gav opp å styre. De gamle garvede og selvstendige snekkerne så hva de skulle gjøre – og gjorde det. I løpet av noen lørdagstimer ble et helt månedsverk utført på huset. Inne styrte en stor tropp med damer med maten. I kirkesalen var det dekket langbord fra øverst til nederst. Arbeidet og fellesskapet gikk med liv og lyst. ”Alle” var med – også mange som ikke tilhørte frikirken. Det sier også noe om hva en kirke – eller et bedehus – betyr i ei bygd.

Det koster  -  arbeid, frivillighet, innsats, private penger, svette – og kanskje noen tårer – å holde disse tre kirkehusene vedlike og tjenlige i lokalsamfunnene.   Men det har gått. Fordi noen har tatt på seg disse kostnadene, år etter år. Den troskap mange mennesker utviser er det all grunn til å bøye seg i støvet for. Den er formidabel.

Alle publikasjoner, artikler og historier, inkludert innholdet i disse, som er lagt ut på Ågskardet's hjemmeside, har nettstedet eiere ikke avsvar for. Det er fullt ut personene bak overnevnt materiale, som står ansvarlig for alt som måtte forekomme i forhold til publiseringen av dette materiale.